onsdag 26. mars 2008


Fitte Satan Anarki Kommando


Vi har nå sett “Mannen som elsket Yngve” på kino. En film som handler Jarle Klepp, som er nokså normal når alt kommer til alt, han spiller i band, har gode venner, en søt kjæreste. Så skjer det han selv ikke hadde ventet, han blir forelsket i den nye gutten i klassen; Yngve. Yngve er det motsatte av Jarle, han spiller tennis, hører på det som i dag hadde vært boyband musikk. Han er på en måte en slags soss, å det er i hvert fall ikke Yngve, Yngve er frik.

Men det er vel egentlig ikke dette som fanget meg under filmen, det var mer måten de klarte å få meg til å skjønne ting i filmen. Uten ord klarte de å vise oss hvordan de begge følte. Jo da selvfølgelig var det ikke bare dette som var bra, men måten de klarte å vise hvordan Jarle var forelsket i Yngve. De gjorde det ikke slik når de skulle vise hvordan han var forelsket i Katrine, der var det mer vanlig film “love” mens når det gjaldt Yngve, var det alltid stillhet, og øyeblikk som hvert fall fikk meg til å omtrent grøsse. Enkelte av dem var nesten litt kleine. Jeg vet ikke om det er positivt eller negativt, men jeg ser på det som positivt for filmopplevelsens del. For det var en film for jeg på en måte kjente meg igjen i dagens ungdomskultur. Hvordan ungdommen var på 1980 tallet og 2000 tallet er ikke så altfor forskjellig. Hvert fall ikke etter min mening. Men i dag finnes det mange flere grupper, det finnes de emosjonelle, de spillinteresserte, nerdene, sossene, de normale, frikene, osv. osv. mange forskjellige, men mitt poeng er bare at jeg kjenner meg igjen.

Sjipp og hoi leverpostei

Ingen kommentarer: